Kjært barn har mange navn, sies det, og diabetes type 1 har også mange navn, selv om vi vel ikke kan kalle den et kjært barn. Fordi den gjerne rammer barn og unge voksne, har den tidligere blitt kalt juvenil diabetes. Og fordi den innebærer et livslangt behov for å få insulin tilført utenfra, har den også vært kalt insulinavhengig diabetes.
Diabetes type 1 er en såkalt autoimmun sykdom, der kroppens eget immunforsvar angriper de insulinproduserende betacellene i bukspyttkjertelen. For å få diabetes type 1 må man ha arvet anleggene fra tidligere generasjoner. Forskerne vet mye om hva som skjer idet kroppen angriper seg selv, men det er fortsatt uvisst hva som utløser angrepet. Alt fra virus, stress, surhetsgraden i drikkevannet og tidspunkt for introduksjon av kumelk i kosten har vært lansert som mulige forklaringer.
Diabetes type 1 rammer oftest før fylte 30 år, men kan oppstå hos personer opptil 70-årsalderen. Symptomene er sterk tørste, hypping vannlating, tørre slimhinner, vekttap og hodepine, og de opptrer først når kroppens kapasitet til å produsere insulin er redusert med ca. 80 %. Den stadig økende mangelen på insulin hindrer at sukker slippes inn i blodet, og cellene ”sulter”. Sukker fra karbohydratene i maten hoper seg opp i blodet, samtidig som leveren også slipper ut sukker fordi cellene trenger energi. Resultatet er at blodsukkeret stiger, og kroppen begynner å forbrenne fett – derav vekttapet.
Type 1 diabetes behandles alltid med insulininjeksjoner via sprøyte, penn eller pumpe. Insulinbehovet varierer fra dag til dag avhengig av matinntak, fysisk aktivitet og for eksempel annen sykdom. Og for å tilpasse insulindosene gjennom døgnet, er diabetikeren avhengig av å måle blodsukkeret med jevne mellomrom.
Kilder:
Ragnar Hanås: Type 1 diabetes. NKS-forlaget 2002.
Gunn Helene Arsky: Barn & diabetes. Cappelen 2006