Graviditet innebærer en rekke fysiske og hormonelle endringer hos kvinnen. Det er naturlig for alle gravide at nivået av hormonet insulin i blodet øker. Økningen sikrer at fosteret får nok næring gjennom de 9 månedene i mors liv.
Hos noen gravide kan bukspyttkjertelen ha vansker med å øke produksjonen av insulin, og resultatet blir at cellene ikke får fraktet glukose inn i cellene. Sukkeret blir værende i blodbanen og skilles ut i urinen sammen med mye vann. Dette oppdages gjerne når den gravide er på svangerskapskontroll. Selv om alle gravide kan rammes, er det gjerne kvinner fra familier med diabeteshistorie, de over 30 år og de som er overvektige før graviditeten som er mest utsatt.
Svangerskapsdiabetes er slitsomt for mors kropp, men i tillegg er det uheldig for barnet. Sukker kommer inn til barnet via navlestrengen, men følges ikke av insulin fra moren. Barnet økser sin produksjon av insulin, og det ekstra sukkeret fra morens blod lagres i form av fett hos barnet. Dermed vokser barnet mer enn det skal, og risikoen for komplikasjoner i fødselsøyeblikket øker.
Den viktigste behandlingen er å spise sunt og mosjonere moderat i de ukene som gjenstår av svangerskapet. Overvektige bør få hjelp til å spise noe mindre kalorier og fett. Dersom kostendringene alene ikke er nok til å endre blodsukkerverdiene, kan det bli aktuelt å sette insulininjeksjoner.
Kvinner som har hatt svangerskapsdiabetes utvikler oftere enn andre diabetes type 2 senere i livet. Ta derfor kontakt med lege ved konstant hodepine, hypping vannlating eller tørste.
Kilder:
Maresh M: Diabetes in pregnancy. Curr Opin Obstet Gynecol. 2001; 13(2):103-7.
Aberg AE; Jönsson EK; Eskilsson I; Landin-Olsson M; Frid AH: Predictive factors of developing diabetes mellitus in women with gestational diabetes. Acta Obstet Gynecol Scand. 2002; 81(1):11-6.