Min drøm er å sykle. Det har jeg fått gjort i år takket være drømmefondet simplewins. Jeg hadde ett sterkt ønske å komme tilbake på sykkelen for å se om jeg kunne komme tilbake på samme eller kanskje et enda bedre nivå enn det jeg var før jeg fikk diagnostisert diabetes for to år siden. Da var jeg blant annet på landslaget og fikk kjøre Verdens Cup og Europamesterskap.
Sesongen min begynte i februar med treningsleir i varmere strøk hvor jeg hadde en ukes opphold på Lanzarote. I mars dro jeg til Mallorca for ett lengre opphold med mye trening. Oppholdet var på nesten fire uker og viktig grunnlag for sesongen ble lagt. Uten en slik treningsleir ville jeg nok ikke klart å bygge meg tilstrekkelig opp etter to år uten trening på elitenivå.
Første Norges Cup begynte i slutten av april og etter det har det gått slag i slag. De første rittene var tunge, men jeg kom meg i mål på ca. 20. plass. Etter hvert kom formen, og i juni fikk jeg min første Norges Cup seier. Det var utrolig herlig å få et slikt resultat så kort tid etter comebacket mitt. Resultatene har fortsatt og det har blitt flere topp ti-resultater. Nylig ble jeg også Norgesmester på 1000 m bane (bildet). Resultatene har vært bedre enn forventet og jeg angrer ikke ett sekund på at jeg begynte å sykle igjen.
Det å ha diabetes er en utfordring, og jeg blir ofte spurt hvordan dette kan la seg kombinere med sykling. Min erfaring er at treningen har hjulpet meg i å mestre sykdommen i hverdagen. Kroppen takler blant annet en føling mye bedre. Opp gjennom årene har jeg syklet meg ”i kjelleren” flere hundre ganger, og dette er veldig likt føling. Min egen lille teori er at kroppen gjennom disse turene i ”kjelleren” har lært seg å hente energi på en måte som gjør at jeg kommer meg fort etter en føling, eller at jeg ikke får føling like kraftig. Det er heller ikke noen tvil om at det er lettere å kontrollere diabetesen med en godt trent kropp, fordi insulinbehovet er mindre.
Men, det er forskjell på vanlig hverdag og konkurranse. De store utfordringene kommer ved konkurranser. Jeg spiser ofte mat tre timer før starten og forsøker da å få et blodsukker som ligger på ca 6-10 når startskuddet går. Dette er ikke alltid like lett. Nervøsitet har en veldig negativ effekt på blodsukkeret som ofte går til himmels, selv ved doble doser insulin. Jo mer nerver, jo mer insulin. Normalt justerer man antall enheter etter mengde og type mat, og blodsukkeret legger seg omtrent der det skal. Men med nervøsitetsfaktoren i bildet blir alt så mye verre. - Hvor mange enheter nervøs er jeg..?
Et sykkelritt kan vare fra ett minutt til 7 timer. De kortere distansene er de enkleste da blodsukkeret ikke rekker å forandre seg så mye. Ved distanser over en time inntar jeg mat i tillegg til sportsdrikk. Med på lommen har jeg blodsukkermåler og insulinpumpe. Pumpen er justert ned på basaldosene (grunndose) for å kompensere for et økt aktivitetsnivå. Insulin som bolus til måltidene, hvis blodsukkeret ligger der det skal.gir jeg til maten om jeg ligger bra justert. Målinger av blodet blir gjort i fart og er ikke alltid like enkelt når den fysiske intensiteten er høy. Da kan de også bli unøyaktig fordi man ofte blir full av kliss fra sportsdrikk og energimat på fingrene. Om det regner, noe som det har gjort en del i år, så er det ikke mulig å måle. Da må man kjøre i ”blinde” og stole på følelsen og erfaring.
Det å få føling før og under konkurranse skjer ofte og er mer vanlig enn uvanlig. Når det skjer så er det viktig å få rettet det opp så snart som mulig fordi man blir så sårbar i situasjonen. Prestasjonsnivået synker utrolig fort. Ofte er man heldig og kommer seg igjen uten å miste feltet man sykler i. En føling trenger ikke ødelegge for et godt resultat hvis man får fylt på med energi umiddelbart. Går det for lang tid vil en ikke klare å bli "frisk" i beina igjen.
For å prestere optimalt er det viktig å være godt kontrollert og det blir fort veldig mye stikking i fingrene. Ett annet problem jeg opplever ved mye trening og konkurranser er at det ikke er steder å sette insulin. Man blir rett og slett for tynn, selv med de korteste nålene.
Det at jeg ønsket å begynne å sykle igjen etter at jeg fikk diabetes var ikke bare av egoistiske årsaker. Jeg ønsket å vise alle diabetikere at det går an å prestere også med diabetes. Min erfaring er at en del diabetikere ikke tør å forsøke på grunn av sin sykdom. Om det er slik så er det veldig synd. Diabetes er en utfordring, ikke en hindring!